Mathilde-hendingar

Nordlandsfarten frå Hardanger 

Grunnlaget for fraktfart i Hardanger låg i handel med varer mellom by og land. Men det som skulle gje den store auken var handel med og frakt av sild, og seinare klippfisk. Sjølvstendig fartøybygging i Hardanger vaks altså fram som ei næring utover på 1800-talet, og vaks i takt med trongen for fartøy til føring av sild og andre varer. Ein viktig føresetnad for at handel og fartøybygging fekk vilkår for vekst, var ei rekke lovendringar som skjedde frå 1840-åra og utover. Etter kvart kunne bønder både byggja og føra større fartøy, og driva med handel både innan- og utanlands.
Amtmannen opplyser i sin femårmelding for 1855-60 at det var 457 fartøy som høyrde heime i Søndre Bergenhus Amt. Av desse var 137 i Hardanger og 102 i Sunnhordland. I 1865 var talet på fartøy i Hardanger auka til 245. I 1870 gjekk sildefisket tilbake, og dermed også talet på fartøy. I 1880 opplyser amtmannen at det ikkje lenger er lønnsamt, fleire reiarlag har gått med store tap. I 1880 var talet på fartøy i Hardanger 131 og i Sunnhordland 259. Tyngdepunktet for jaktefarten er flytta frå Hardanger til Sunnhordland. I 1889 var det registrert 254 fartøy heimehøyrande i Hardanger og Sunnhordland, og på dette tidspunktet var talet omtrent likt i dei to distrikta. Jondal hadde om lag 40 fartøy i 1890-åra.

Ingen spøk å handtera slike store seglfartøy
 
Edvard Nielsen segla med Mathilde frå 1918 og fortel om korleis desse store, tunge fartøya utan motorkraft var å manøvrera. Inn og ut av hamner, gjennom tronge sund og klar av skjer og grunner. Deira erfaring og kunnskap gjorde dei i stand til å takla dei utfordringane kystseglasen hadde å by på.
Edvard fortalde om ein dramatisk seglas. Dei var på veg nordover med trelast, og kom ut for skikkeleg dårleg ver på Vestfjorden:

”Vi hadde sigla kanskje ein mils veg uti fjorden, der kjem han med sørvest kuling, slett-rauk på havet og regnfauke, såg  jo ingenting. Så vi måtte berre pakke ned storseglet og alt i hop, vi hadde berre skvær, men resten hadde vi berre klyveren på. Og med det sigla vi heile natta, men det blei så mykje sjø, eg måtte lei meg for sjøen, passa på sjøen. Så eg var klar over at eg ikkje greide å halda den kursen, det var greit det, og ikkje såg vi land. Så blei det morgonen, det var i 6-tida eller sånn, og vi haldt utkikk etter land. ”
 Så får dei landkjenning, og Edvard kjenner seg igjen: ”Det var Hagbarden, oppløpet til Stamsund (…) og da måtte vi setje på litegranne pik for å gå opptil, men då drog ho bommen i sjøen. Vi kom oss oppom landet der, og tørna med begge ankera og beslo segla. Koka kaffi, åt og la oss til å sove.”

Dette var den mest dramatiske turen Edvard hadde med Mathilde, han skildra den som trollturen over Vestfjorden. Når dei sigla hardt og båten la seg over, seier Edvard at dei trollsigla. Om Mathilde sa han:

”Ho er jo ganske bred, og derfor så var ho vel også så gjev å sigla på. Vi kunne trollsigle ho på den måten.  Det var ballast i ei sånn jakt, så vi kunne trollsigle ho.”


Alvorleg grunnstøyting i 1908

I ulykkesåra 1879-80 var det ni totalforlis berre i Jondal Skibsassuranceforening. Dei første femti åra selskapet eksisterte erstatta det nærare 40 totalforlis og 860 havari. Mathilde hadde ved fleire høve nytte av å stå i Jondal Skibsassuranceforening. I 1894 grunnstøyte fartøyet ved Utbjoa og fekk utbetalt 1121,47 kroner i erstatning.
Meir alvorleg var det då Mathilde grunnstøytte 25. januar 1908 på Vomba utafor Florø i Sogn og Fjordane. Den 33 år gamle skipperen Johannes Espeland måtte møte til sjøforklaring to dagar seinare i Florø:

”Paa foranledning forklarer han om grundstødningen nøiere, at det viser seg, at kursen blev urigtig derved, at man tog feil af leden, som rettelig gaar søndenom Vomba. Her har vidnet faret før og husker han saaledes, at han engang med skøite Eliezer blev bugseret denne vei af d/s Balder. Denne vei var det meningen at tage ogsaa denne gang. Men vidnet tog feil av støtterne som i den skriftlige fremstilling nævnet og kom for langt nord. Grundstøtningen fandt sted i 4 tiden om eftermiddagen. Været var siktbart men stormende.”


Medan sjøforklaringa gjekk føre seg, var jakta enno ikkje trekt av skjeret, etter fleire forsøk med dampbåtar. Lasta var salt og tønner. Den 42 år gamle Amund Larsen Tveten frå Tørvikbygd var bestmann og kjentmann, men lite kjend i leia inn mot Florø. Derfor var det skipperen som sto for losinga då grunnstøytinga skjedde. Til rors på Mathilde sto den 22 år gamle Kristoffer Prestegaard frå Jondal, som var ”2den mand paa den grundstødte jagt”. Tredje mann var 19-åringen Johannes Larsen Bjerkeland.
Skadane etter havariet var ganske omfattande. Kjølen var kløyvd og måtte skiftast i heile lengda. Akterstilken og stemnkriet var begge var kløyvde, men kunne bli skøytt. Roret var kløyvd og måtte lagast nytt. Tretten hudplankar på styrbord side, og spunningsplanken på babord side, måtte skiftast. I tillegg måtte det lagast ny mast, då denne var knekt. Omfattande skadar var det i tillegg på rigg, overbygningar og innreiing. Totalt kosta det 3 727 kroner å reparera Mathilde den gongen.


I lag med Hurtigruta over Salten

”Ho var god å sigla, ho var alvorlig god å sigla”, slo Edvard Nilsen fast, og fortalde om ein seglas han aldri gløymde tidleg i 1920-åra:

”Det var på hausten eingong, vi kom frå Harstad, vi hadde vore der med materiallast. Vi var på sørtur igjen og var tom då. Så kom vi gjennom Grytøysundet, og var kome ned på  Nord-Folla om kvelden. Det var mørkt, då kjem han med riktig nordavindskuling. Vi var tom så vi måtte berre fire ned heile forseglet. Og når vi kom akkurat for Bodø der som hurtigruta bruker å komme ut, det kalles Svartoksen det skjæret ho brukte å komme ut ved. Der kom hurtigruta ut og skulle gå sørover. Og bortover Salten der sto vi så jamt at kun en ulltråd kunne komt imellom der! Da hadde vi berre skværseglet og breifokken oppe, men eg skal sei deg at ho styrte godt. Eg stod ved roren og var svett utav eg styrte”. 

Edvard rekna med at Mathilde då heldt ein fart på ein 8- 10 knop. ”Ho gjekk når vinden var gunstig”,  sa Edvard, og slik var det jo med jaktene.


Grunnstøytingar på grunn av feilnavigering

Opplysningane om Kari Louise i åra som motorfartøy finn vi mellom anna i dei sjøforklaringane som er tekne opp på bakgrunn av ulike hendingar. I store delar av den tida som Kari Louise var i drift som fraktefartøy var navigasjonen basert på kart og kompass. Radar, Gps og kartplottar høyrde til ei fjern framtid. Ved nattsegling og i dårlig sikt var ein avhengig av fyrlyktene langs kysten. Tok ein feil her kunne det gå gale. 18. september 1942 grunnstøytte Kari Louise ved Harstad. Her er eit utdrag frå dekksdagboka:

”Kl. 6.45 emd. da jeg satt i kahytten og snakket med maskinisten som hadde frivakt, fikk skuten et kraftig støt. Jeg sprang på dekk, og det viste seg at vi sto på grunn på vestsiden av Kobsteingrunden lygt ved Sandtorg. Det ble slått stopp i motoren. Det var liten N. lig kuling og overskyet. Jeg så straks etter i almanakken når det var høyvann og konstaterte at det var en halv time igjen. Skuten trakk svært med vann, så det var så vidt vi holdt den lens med begge maskinpumpene og dekkspumpen. Det kom en båt på siden med 4 mann som jeg fikk om bord til å være behjelpelig med å hive dekkslast for å lette skuten. Etter en halv times forløp kom en motorskøyte på siden som jeg fikk til å ta en sleper fra akterenden på ”Kari Louise” for å holde henne mot strømmen som var sterk på nordgående. Nå var ¾ av dekkslasten kastet over bord så skuten var betydelig lettet. Jeg slo nå full fart akterover i maskinen og med motorskøytens hjelp kom vi av grunnen. Gjorde opp med de 4 mann som forlangte 10 kroner hver og ble enig med motorskøytens eier, herr Andor Jakobsen, Fjelldal, om kr. 200.00 for assistansen. Vi gikk nå til Gausvik og ankret kl.9 emd. med b.b. anker og 30 fv. kjetting. Vi greide nå å holde skuten lens med dekkspumpen og der ble satt vakt for natten. Båtsmann Torleif Kjøl forklarte at han tok feil av Kobsteingrunnen lykt og Storboen……..”

Flyangrep ved Stad

Ei av dei meir dramatiske hendingane dei første årene som motordrive fartøy var flyangrepet på Stadhavet den 22. november 1943. Kari Louise var på veg nordover frå Hennøy i Sogn til Ålesund med 1457 sekker korn og ei dekkslast med plank. På Stadhavet vart dei angripne to gonger av det same flyet. Eit utdrag frå sjøforklaringa fortel kva som hende. Her er vitneforklaringa til Johan Nedal, 24 år, assistent og matros om bord på M/S Kari Louise, referert av protokollføraren:

”De avgikk fra Hennøy kl. 7.00 den 22.11.1943 og anløp Måløy som kontrollstasjon. Han selv tok roret fra det øyeblikk de gikk fra Måløy. Da de var klar av Buholmen, oppdaget han 14 fly som kom innover fra havet og styrte etterpå i nord-sydlig retning. Så vidt han kunne se, gikk de utenfor dem. På det omhandlede tidspunkt var det tåke og regntykke. Vinden var s.w. lig. Været var dog ikke så uoversiktlig, da han kunne se nokså langt frem. Som han står til rors, ser han at et av flyene går bort fra de andre og styrer ned mot dem. Hvorvidt dette flyet gikk ned i en annen høyde eller om det holdt en annen høyde fra først han så dem, vet han ikke. Han angir avstanden fra det øyeblikk første gang det bestrøk dem med sitt skyts til å være ca. 100 meter. Han kastet seg selv øyeblikkelig ned på dørken da skytingen begynte, og ble liggende slik hele tiden. Dette var etter ordre fra kapteinen. Han er oppmerksom på at flyet bestrøk dem nok en gang, da han da ble var at det pepret omkring ham.”

Angrepet på Kari Louise var nokså uforståeleg for folka ombord då fartøyet førte norsk flagg og hadde malt ”Norge” på skutesida. Skipperen meinte det kunne være tale om ”guttestreker”. Under angrepet vart blant anna kompasset, maskintelegrafen og ni vindaugsruter øydelagt. Etterpå gikk Kari Louise til ettersyn på Vaagens bruk.
 

Oldemors ”rund-baka-kak”  -  brødet som kunne lagres i tre måneder

Mathilde har med seg på toktet tre tretønner. Desse skal i Rørvik fyllast med brød for å vera med til Lofoten. Les artikkel om brød under: 

Av  Per Vidar Bredesen

Brod_1 

Det var noe ekstraordinært med de brødene oldefar fikk med seg på lofotfiske.  De holdt seg lenge  -  og smakte fortsatt godt etter 3 måneder i Lofoten !  Oldemor Maren   brukte en egen oppskrift og en spesiell måte å lage lofot-brødene på.  Navnet ”rund-baka-kak” sier litt om hvordan brødene ble stekt. 

Vi vet ikke oppskriften oldemor brukte den gangen rundt 1900, men vi skal prøve å gjenskape hennes ”rund-baka-kak”.  Leserne oppfordres til å bidra med sine forslag til oppskrift for brød som kan holde seg i tre måneders ”lofotferd”.


Fra jeg var tre-fire år gikk jeg ofte alene den halve kilometeren og besøkte farmor   i kårstua ”borti Hanshaugen”.  Da var det alltid traktering; det var umulig å være hos farmor uten å spise mat hos henne.  Stort sett var det brødmat; alltid to sorter brødskiver:   Ett vanlig grovbrød, som var bakt avlangt.  Og ei rundbakt ”kveit-kak” (fint hvetemel); av og til med rosiner i.  En gang i blant hadde hun aniskringle, som hun hadde likt helt fra barndommen. 

Som fast pålegg var nøkkelost og brunost, samt mulighet for å ha sirup på ”kak-skiva”.  Obligatorisk var det egg til brødskiva (siden hun hadde 10-15 høner); enten stekt eller kokt.  Det var farmor som lærte meg at man kunne ta noen smørklatter på skjeia mens man spiste kokt egg.  Jeg har mange gode barndomsminner fra kjøkkenet til farmor.

Noen ganger stekte farmor brød mens jeg var på besøk, eller deigen stod til heving.  Hun hadde selvfølgelig elektrisk komfyr, men hadde fortsatt en svart vedkomfyr, så det hendte  også at hun stekte brødene i den.  Det var gjerne da hun fortalte meg om sin mors spesielle ”lofot-brød”; eller ”rund-baka-kak” som hun kalte den.  Hun omtalte den også som ”lofot-kak”.   Min tante omtaler den som ”rund-kak”; og hun mener at brødene ble tatt med til Lofoten i en sekk.

For farmor var ”rund-baka-kaka” et kjært minne fra sine barneår.  Da hun var lita jente gledde hun seg veldig til at faren   kom seglende heim fra Lofoten engang i midten av april.  Mest var hun glad for å se ham igjen etter tre måneders fravær.  Og han hadde alltid med seg en lofot-gave til henne.  Men det var også en annen ting hun gledde seg mye til; det var om faren hadde med en rest av brødet han hadde fått med seg heimefra i midten av januar.  Han pleide å spare en bit av det siste brødet til henne, for han visste at hun likte det så godt.

Farmor husket at ”rund-baka-kaka” hadde holdt seg veldig godt; og hun syntest den hadde en spesielt god smak.  Den var selvfølgelig ikke fersk og mjuk lenger; den var fast i konsistens, men ikke hard som kavring.  Og den hadde heller ikke mugnet !

Brod_2Maren & Johan Prestvik bodde på gården Prestvika ved fjorden Sør-Salten i Kolvereid/Nærøy.  Hver vinter i ca 30 år var Johan på vinterfiske i Lofoten.  Johan hadde egen fembøring og eide rorbu i Henningsvær.  Mange andre karer fra grendene ved Sør-Salten var med.

Oldemor Maren var kjent for sine gode og holdbare ”lofot-brød”.  Oldefar Johan fortalte at brødene til de andre lofotkarene etter hvert var blitt ”muglet”, mens ”rund-baka-kaka” til Maren var helt fin etter de tre månedene i Lofoten.

Det var oldemor Maren’s måte å lage lofotbrødet på som gjorde at det holdt seg så lenge.  Maren var dyktig og kunnskapsrik i matlaging og brødbaking.  Hun hadde med seg solide og rike mattradisjoner både fra farsfamilien på Eidshaug, oppveksten på Gjerdinga, og fra mora’s heimgård på Mulstad.

Da Maren på sine eldre dager bodde hos datra på Sandnesenget, var det som regel Maren som stod for brødbaksten.  I tillegg til ovnsbakte brød lagde hun mye flatbrød, potetkaker, ulike slag lefse og ”sett-løype”.  Flere av hennes barnebarn husker at Maren bakte mye potetkake.  Hun klappa til leivene på enden av deigtrauget; det vart verken kjevla eller rulla.  Hun tok en passende bit fra deigen, rulla den fort i hendene til ei kule, som vart klappa ut til en flat leiv.  Så ble leiven lagt oppå vedkomfyren for steiking.  Leivene var gjerne noe tykkere en det som er vanlig i dag.  Maren var rask til å lage leivene, men det var mye arbeide å holde en stor familie med nok potetkaker.

Farmor hadde muligens noe kunnskap om oppskriften til sin mors ”rund-baka-kaka”.  Vi har ikke oppskriften i dag, for den ble aldri nedskrevet og ingen spurte ut farmor om den.  Men et ovnsbakt brød med 3 måneders holdbarhet er spesielt; i alle fall uten dagens E-stoffer.  Jeg synes derfor at det hadde vært interessant å gjenskape ei slik ”rund-baka-kak”.

Navnet forteller om én meget viktig forutsetning for at brødet skulle holde seg lenge.  Farmor fortalte at dette brødet måtte være ”rund-baka”; eller rundstekt.  Det var ikke nok at formen var rund; brødene skulle under steikinga stå slik i ovnen at de ikke kom i berøring med hverandre.  Ei jevn skorpeflate rundt hele brødet var avgjørende for holdbarheten.  Ei berøringsflate (uten skorpe) ville gi grobunn for mugg og dessuten uttørkingen av brødet etter ei tid.  Til vanlig heimebruk, der brødet ble spist opp innen kort tid, gjorde det ikke noe at det ble skorpefrie berøringsflater.

I huset i Prestvika var det i Maren’s tid både grue og støpejernskomfyr med stekeovn.  Grua i kjøkkenet var fra eldre tider.  Støpejernsovner kom i Namdalen fra 1880-årene og utover; og først etter første verdenskrig var de i de fleste hus.  I Prestvika var det ovn/komfyr i alle fall i 1892.  Jernkomfyren stod i stua og det var i den Maren stekte brødene.  Hennes eldste barnebarn husker at stekeovnen var såpass stor at Maren kunne rundsteke 3 brød samtidig.

Så den andre viktige forutsetningen for lang holdbarhet:  ”Rund-baka-kaka” som skulle være med til Lofoten ble smurt utenpå før steking (kanskje under og etter stekingen også?).  Jeg husker farmor sa det var avgjørende at denne påsmøringen ble gjort rett.  Sannsynligvis gjaldt det både ingrediensene i det som ble smurt på og måten det ble gjort på. 

Påsmøringen var spesiell for ”lofot-brødet”.  Den skulle sannsynligvis bidra til å ”lukke” brødet, og derved holde det saftigere og mykere; samt at det skulle hindre mugg å etablere seg på overflaten.  Vanlig brød for heimebruk ble ikke smurt på samme måte, eller kanskje ikke i det hele tatt.

Jeg husker ikke om farmor fortalte noe om hvilke ingredienser som var i påsmøringen.  Det kunne kanskje inneholde eggehvite ?  Vann/melk ?  Sirup ?  Annet ?

Jeg tror ikke farmor fortalte noe spesifikt om ingrediensene i brøddeigen; men hun sa at innholdet var godt gjennomtenkt for lang holdbarhet.  Vi vet ikke sikkert hva slags mel Maren hadde i ”rund-baka-kaka”; sannsynligvis var det rugmel som ble brukt. 

I boka Nærøyfolket 1800-1920 vises at det i Nærøy/Kolvereid stort sett bare ble dyrket havre og bygg på den tiden  .  Mengden rug var ubetydelig.  Også i Prestvika dyrket de bygg og havre.  På 1600- og 1700-tallet var det egen gårdskvern der, men i Johan & Maren’s tid ble kornsekkene rodd innover Salten og til bygdekverna.

Det lokale melet ble brukt til flatbrød, potetkak, graut, og til ”kleppsup”.  I Norge var grauten, gjerne av byggmel, viktig som den daglige kosten gjennom århundrer.  Som brødmat var flatbrødet nesten enerådende, fordi det kunne lagres lenge og det var så enkelt å lage (trengte bare en bakstehelle)  .  Flatbrød ble fra gammelt av bare omtalt som brød.  De mer sjeldne ovnsbakte brødene ble da kalt stomp eller kaku.  Det er muligens årsaken til den trønderske betegnelsen ”kak” og ”kakskive” om det ovnsbakte brødet.

I ”Nærøyfolket” skriver Bremset Hansen:  ”Flatbrødet som ble laget i vårt distrikt, var laget av sammalt havremel.  Men til høytidshelgene tok de litt byggmel sammen med havremelet for å få det litt mer sprøtt.  Noen brukte også poteter i deigen.” 

Potetkakene kom i bruk først fra omkring 1850-årene.  Dels var det som en følge av utbredelsen av potetene fra begynnelsen av 1800-tallet.  Dels var det en nødkost; pga knapphet på korn etter kriger i Europa, og potetkakene krevde minimalt med mel i forhold til flatbrødet.  Dessuten var den egnet for heimeavlet byggmel.  Potetkakene ble en populær hverdagskost.

Støpjernsovnene ga bedre mulighet for gjærbakst; og bidro til at ovnsbrødet fikk sin fremvekst fra 1880-årene.  Imidlertid var ikke bakeevnen i bygg- og havremel gode nok til å lage ovnsbrød.  Men fra 1890-årene ble det god tilgang på billig rugmel fra Østersjølandene; og forbruket av kjøpmel ble også stimulert av den fremvoksende pengehusholdningen. 

Ovnsbrødet ble dermed gradvis mer vanlig frem mot 1900.  Riktignok ble det fortsatt brukt mest graut, flatbrød og potetkake i dagligkosten; for mange helt t.o.m. andre verdenskrig.  Mange bakte gjæret ovnsbrød bare til høytidene og som ”bortfarbrød” til Lofot-fisket  .  I ”Nærøyfolket” nevnes bl.a. ”lefse, rugbrød, smør, tørket kjøtt og litt flesk” som typisk innhold i ei lofotkiste fra vårt distrikt. 

Brod_3Fra notatbøkene til Maren & Johan Prestvik ser vi dessuten at de i perioden 1890-1915 hvert år kjøper flere sekker rugmel hos handelsmannen på Rørvik.  Som eksempel kjøpte de før jul i 1900  ”1 Sæk Rugsigt” for kroner 17,00.  Rugsikt er siktet rugmel.  Samtidig kjøper de 1 ½ kilo sukker og ½ kilo strøsukker.  Og siden det nærmer seg årsskifte må de selvfølgelig ha en Almanakk.

Et annet eksempel er når de i april 1905 kjøper en sekk rugsikt; da er prisen gått ned til kroner 15,50.  Samtidig kjøper de 3 kilo kaffe til kroner 1,30 kiloet, 3 kilo ris til 35 øre kiloet, 4 kilo sukker, sirup, semagryn (?), kanel, gjær for 10 øre, rosiner, og de unner seg en pose drops. 

Vi kan legge merke til at de også kjøper 2 kaker for 50 øre stykket og ”brødvarer” for 1 krone.  Det å kjøpe brødvarer kom først i 1880-årene; bl.a. sukkerkavring, kringle og aniskringle.  Først etter 1900 ble det mer vanlig å kjøpe brødvarer; gjerne til høytider, til ettermiddagskaffe, eller hvis det kom noen innom.

Engang senere i 1905 kjøpte de bl.a. ½ sekk grynmel for kroner 7,50 (på ”Markedet”), havregryn for 46 øre, ”Thebrød” for 10 øre, 4 kilo kaffe, samt ”Sikorie” for 24 øre.  Sikori ble brukt for å drøye ut kaffen; men det var ingen dårlig erstatning, for den har god smak og er laget av en plante som har gunstige virkninger på helsen.

Hvert år kjøper de også noen få kilo hvetemel.  Av andre innkjøp kan nevnes salt, rugkavring, mandeldråper, byggmel, eddik, pepper, svisker, smågryn, og ”mellommatkager”.

Utfra baketradisjonen på Maren’s tid, innkjøpene familien gjorde, og melsortenes egenskaper; kan vi anta at hun hovedsakelig brukte siktet rugmel i sin ”rund-baka-kak”.  Kostfibret i rug har stor vannbindende evne, slik at brødet blir saftig og holdbart  .  Brød som er bakt med rugmel får en fyldigere og bedre smak enn om vi bruker bare hvetemel.  Eventuelt kan Maren ha blandet inn noe hvetemel eller havremel.  Litt hvetemel ville i så fall ha bedret bakeevnen.  Noe havremel kan gi et saftig og holdbart brød med en god og nøtteaktig smak.

Både farmor og hennes eldste datter mente at det var en del sirup i ”rund-baka-kaka”.  Det gir god smak og gjør brødet mer saftig.  Vi vet at også salt i deigen gjør at brødet holder seg mykt lenger, siden saltet trekker til seg vann og holder på fuktigheten.

Muligens brukte Maren surdeig i ”rund-baka-kaka”.  I alle fall er det kjent at brød med bare rugmel helst bør heves med surdeig.  Det er også slik at brød bakt med surdeig gjerne blir mer holdbart.  Noen bakere mener at brød med vann holder seg lenger enn om det er blandet inn melk.  Innblanding av poteter i deigen vil øke saftigheten av brødet, men samtidig øke faren for mugg.

I gamle dager hendte det at de skåldet melet; spesielt rugmel.  De helte da kokende vann over melet og lot det svelle i noen timer, eller ett døgn.  Dette ble bl.a. gjort for å bedre bakeevnen i mel av dårlig kvalitet.  Dessuten ble brød av skåldet mel mer holdbart, saftigere, med bedre smak, og det smulte mindre.

Kanskje oldemor Maren også skåldet melet når hun bakte si ”rund-baka-kak” som mannen skulle ha med til Lofoten?  Vi vet ikke.  Her har vi bare antydet en del mulige ingredienser og metoder hun kunne ha brukt for å få lofotbrødet ekstra holdbart.  Det ville vært artig om vi kunne gjenskape ei ”rund-baka-kak” som kan lagres i Lofoten i 3 måneder.  Er det noen av leserne av Ytri Halfa som tar utfordringen, og prøver å lage sin oppskrift på et slikt brød ?

Kilder:
1. Fortalt av farmor Signe Bredesen (1897-1984).
2. Fortalt av Jorid Ramstad (f. 1917) og Arnold Bredesen (f. 1924).
3. Regnskaps- og notatbøker etter Maren & Johan Prestvik.
4. Branntakst for husene i Prestvika i 1892.
5. Nærøy Bygdebok, bind 3 (Sveinung Leirvik, 1984).
6. Nærøyfolket 1800-1920 (Runbjørg Bremset Hansen, 2000).
7. Nærøyfolket 1920-1970 (Runbjørg Bremset Hansen, 2004).
8. Korn- og baketradisjoner (Gudrun Ulltveit, 2000).

Mathilde liten
Til kartet og Mathildes posisjon

 

 



Hardanger farøyvernsenter
:: Framsida
:: Kontakt oss
:: Informasjon
:: Handverka
:: Museum
:: Arrangement
:: Skuletilbod
:: Dokumentasjon
:: Fartøya våre
:: Båtturar
:: Sal av produkt
:: Barnevern
:: Hardanger maritime leirskule
:: Mathilde til Lofoten
Kart - følg med!
Logg
Fotoalbum
Historiske stader
Mathilde-hendingar
Pressedekning
:: Ferjeminne

Hardanger Fartøyvernsenter
5600 Norheimsund

Tlf: 56 55 33 50
Faks: 56 55 33 51
Epost: info@fartoyvern.no